Overgangen fra papir til elektronisk arkiv stiller helt nye krav til arkivaren i depotinstitusjonen. Det hevdes at vi skal bruke samme faglige vurdering i arbeidet med elektroniske arkiver, som overfor papirarkivene. Så fremt vi bevarer kontektinformasjonen, er argumentet at det uansett er det skrevne innholdet vi forholder oss til. Etter mitt syn krever det elektroniske mediet som det skrevne innholdet lagres på, totalt ny tenkning på en del felter. Jeg håper vi kan diskutere dette i tilknytning til sesjonen. Her vil jeg bare foregripe med at jeg mener det behovet for kompetanse som trengs nå, er større og mye mer omfattende enn det vi hittil har vært utsatt for.
Det hersker en spenning i Arkivverket, om hva slags identitetsmessig forankring en arkivar skal ha. Er vi historikere eller arkivarer? Etter mitt syn er dette avhengig av hva slags utdanning som tilbys, men så langt har de aller fleste papirarkivarer vært historikere av utdannelse. Inntil nå har også skottene mellom papirarkivarer og elektroniske arkivarer vært vanntette i Norge. Kolleger som arbeider med elektroniske arkiv har annen utdanningsbakgrunn enn de tradisjonelle papirarkivarene.
Riksarkivarens kompetanseutvalg i Norge ble nedsatt i 2001. Mandatet omfatter alt personale i etaten, men et spesielt prioritert område er å ruste opp kompetansen som behøves for behandling av moderne arkiv. En egen gruppe innad i Kompetanseutvalget har utarbeidet et opplæringsprogram. Programmet er tiltenkt arkivfaglig personale som skal arbeide med elektroniske arkiver. Men er det omfattende programmet tilstrekkelig?
Det gjenstår også å se hva Kompetanseutvalgets arbeid med utdanning for moderne arkiver vil ha å si for arkivarens fremtidige yrkesidentitet.
